Fra en alternativ virkelighet: Etnokrati på norsk

 

Norge er en økonomisk stormakt. Denne posisjonen har vi oppnådd takket være våre nasjonale verdier: Dyktighet, hardt arbeid og god forvaltning av naturrikdommer - olje, fisk og thorium. En god del hjelp, ikke minst militært, har vi også fått fra vår nære allierte, Russland, som har støttet oss helt fra krigen til i dag.

Vi feirer nå femtiårsdagen for lynaksjonen da vi gjorde vår historisk rett til Jämtland, Härjedalen og Bohuslãn gjeldende. Nesten uten å møte motstand tok vi herredømme over disse fylkene som ble frarøvet oss i 1645 og 1658. Slik ble denne historiske uretten gjort god igjen, ved hjelp av petrorubler, bombefly og panserbataljoner. Disse tre gamle norske fylkene ble omsider ført tilbake til Norgesveldet.

Noen år seinere hevdet vi også vår historiske rett til Ångermanland, øst for Jãmtland. Fra fornaldersoger som ble skrevet ned på Island veit vi jo at dette fylket ble bosatt av norskinger. Nord for Jämtland og Ångermanland ligger Lappland, der det bare lever noen flyttsamer som ikke aner hvilket land de tilhører. Lappland ble liggende uten  forbindelse med rest-Sverige, så da vi annekterte Ångerland, var det uunngåelig at vi også tok kontroll over alt land lengre nord. Der har vi nå opprettet et reservat for samer, der de kan leve sine enkle liv så lenge de ikke aksjonerer mot norsk administrasjon. I mange tilfeller har sikkerhetspolitiet i disse områdene måttet sette sabotører og andre mistenkte i administrativ forvaring. Slik kveler vi terrorisme i fødselen.

Vi har selvfølgelig også historiske krav på resten av det gamle Norgesveldet: Shetland, Færøyene, Orknøyene, Sudrøyene, Isle of Man, Island og Grønland. Men en ting om gangen.

Vi har sikret med lov at vår historiske blodsarv forblir norsk og beherskes av ekte norskinger, nå og i all framtid. I loven om nasjonalstaten, vedtatt i 2019, står det: «Norge er nasjonalstat og det historiske hjemland for det norske folk, som har en eksklusiv rett til nasjonalt sjølråde i hele landet.»

Etterkommere av all slags rask som har kommet rekende og grodd fast her – samer og kvener, skaufinner og tatere, svensker og dansker, plattyskere og vietnamesere, kurdere og pakkiser – må gjerne bo her og endatil få lov til å være norske statsborgere, så lenge de anerkjenner at vi etnisk norske har overhøyhet. I de administrerte områdene – altså Jämtland, Härjedalen, Bohuslän, Ångermanland og Lappland – er det selvfølgelig bare norske bosettere som har statsborgerlige rettigheter. De gjenværende svenskene må akseptere å leve under administrasjon. De må gjerne flytte til rest-Sverige, der de hører hjemme.

Derimot åpner vi både landet vårt og hjertene våre for millioner av norskinger som har måttet leve i diasporaen, i USA, i Canada og andre steder. Vi har store verdier å tilby hjemvendte sønner og døtre av utvandrerne: Store skoger og gardsbruk i de administrerte områdene, hvor det er opprettet nybyggerbyer med plass til flere hundre tusen nybyggere, og hvor det stadig bygges flere. Sia det fortsatt kan være litt utrygt for nybyggere, særlig i skogsområdene i øst, blir det gitt nødvendig våpentrening for alle nybyggere som trenger det. Mange som kommer hjem fra USA er allerede vant til å bruke alle slags våpen i sjølforsvar. Kravet vi stiller, er at forfedrene og -mødrene dine var norske, og at du kan sannsynliggjøre at minst én av besteforeldrene dine skjønte norsk.

En sak for seg er opptøyene og terroren i Bohuslän. Etter den siste bølgen med angrep på norskinger har Regjeringa besluttet å utslette terroristene en gang for alle. Om vi så må bombe Göteborg til hele byen er en grushaug, skal terroristene beseires. Dessverre bruker de sivilbefolkningen som skjold, så de førti tusen som hevdes å være drept under bombene er terroristenes eget ansvar. Om de overgir seg så de kan bli henrettet, vil det spare befolkningen for alle slike lidelser. Men det gjør de ikke, så vi må fortsette å bombe. Terroristene har som uttrykt mål å utslette Norgesveldet! De utgjør altså en eksistensiell trussel for nasjonen, så vi har ikke annet valg enn å fortsette kampen inntil seieren er vunnet. Det blir heller ikke snakk om å åpne grensene for forsyninger med mat og medisiner til sivile, så lenge vi veit at all slik hjelp vil havne i hendene på terroristene.

Påstander om massedød, hungersnød og sjukdommer i sivilbefolkningen er forøvrig sterkt overdrevet, og styrt av svensk propaganda. Men det er spesielt krevende å utslette cellene som skjuler seg i T-banene under byen - da er det ikke til å unngå at sivile blir utsatt. Det ville ha vært til stor hjelp om rest-Sverige ville åpne grensene, slik at sivilbefolkningen fra Göteborg og andre steder kunne flytte dit, men det gjør de ikke. Dette er altså et kynisk maktspill som sterke krefter i utlandet driver mot Norge.

Internasjonale fordømmelser bryr vi oss ikke det døyt om. De som ikke godtar at også vi norskinger har krav på et eget hjemland. og som kaller det norske styret et «etnokrati med apartheid», er reinspikka rasister. Vi må alltid minne omverdenen om de historiske traumer vi bærer med oss, etter utenlandsk overherredømme i mange hundre år. Våre historiske erfaringer gir oss retten til å kreve hele dette landet som et nasjonalt hjem for det norske folk. Vi må bare stålsette oss og krige videre. Gløm aldri at det er dyr vi bekjemper! De må utryddes som rotter og kakerlakker. Når det er gjort, blir det fred – men ikke før.

Vindturbiner og faktaresistens

 

Vindkraftmotstanden blåser i full storm over hele landet. Alle slags populister skrur følelsene og retorikken opp til styrke 12 på Beaufort-skalaen, i håp om at stormen skal blåse til deres egen politiske fordel. Smørbrødlister av påstander om vindkraftens skadevirkninger, ofte produsert og distribuert av «Motvind», flagrer gjennom stormkastene i debattinnlegg, kommentarfelt og sosiale medier, helt uanfektet av at mange påstander forlengst er avlivet av faktasjekkere. Mange vindkraftmotstandere har det til felles med «klimarealister», antivaksere og andre konspi-folk at ethvert faktabasert motargument bare styrker dem ytterligere i trua – det får dem til å bygge en enda mer ugjennomtrengelig mur rundt den oppfatningen de allerede har. Vi har å gjøre med den merkelige psykologiske mekanismen som kalles «bekreftelsessyndromet», også kalt faktaresistens.

Dette er noen av de kraftpakkene som flyter rundt på nettet og i avisinnlegg:

• 1: Vindkraft er dyrt og krever store subsidier for å lønne seg.

• 2: Vindkraft virker bare når det blåser, og er ubrukelig i et samfunn der strømmen trengs hele tida.

• 3: Vindkraft-utbygging ødelegger enorme områder uberørt natur.

• 4: Vindturbinene dreper store mengder fugl.

• 5: Slitasje på vindturbinene slipper ut store mengder mikroplast.

• 6: Vi trenger ikke mer kraft! Vi behøver bare å stenge strømkablene til utlandet.

• 7: Vindturbiner med monstermaster gir lysforurensning og visuell forurensing.

Jeg skal ta for meg disse punktene ett for ett.

Påstand nr 1: Vindkraft er dyrt og krever store subsidier. Her foreligger det ei sammenblanding. Vindkraft til havs er dyrt og krever subsidier – særlig den varianten som kalles «flytende havvind». ¹ Vindkraft på land, derimot, er billigst å bygge og drifte over anleggets levetid av alle former for ny energiutbygging som NVE har analysert, sammen med ny vasskraft: 40, 41 og 42 øre pr produsert kWt, ifølge oppdaterte kalkyler. (Bunnfast havvind koster 69 øre; flytende havvind 117.) Til sammenlikning vil kjernekraft, som også har andre problematiske sider, koste 78 øre pr kWt – altså nesten dobbelt så dyrt som landbasert vindkraft.) ( https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/ ) Handa i været, de som heller vil demme opp våre siste fosser og legge elvene i rør enn å «ødelegge naturen» med vindturbiner. Og de som gjerne vil ha et kjernekraftverk i nabolaget, mot å få lov til å betale dobbelt så mye for strømmen som de egentlig hadde trengt.

Påstand nr 2: Vindkraft virker bare når det blåser. - Javisst, og vasskraft virker bare når det er vatn i magasiner! 15 TWh i året, omtrent 10 % av kraftproduksjonen i Norge, kommer fra vindkraft. En del av den strømmen som du og jeg mottar over nettet kommer fra vindkraft. Merker du noe til at spenninga og strømstyrken blir svakere når det ikke blåser; at lyset fra taklampa svinger i takt med vindstyrken på Vestlandet? Nei? - Hemmelighten er den enkle at når det produseres vindkraft, så kan vasskraftproduksjonen reguleres tilsvarende ned. 1 kWt fra vind betyr altså en kWt spart i en demning nær deg. Når tidene blir tørre og vinden ikke blåser, kan magasinet levere en kWt mer før den går tom enn den ville ha gjort uten vindkraft. Så lenge vi har «balansekraft» i form av regulerbar kraft, utgjør den uregulerbare vindkraften et reint tillegg i produksjonen. Og takket være produksjon av vindkraft har vasskraften 15 TWh mer å gå på før lyset slokner.

Påstand nr 3: Vindkraft ødelegger enorme områder uberørt natur. - Aldri er naturen så «uberørt» som når det dukker opp planer om vindkraftutbygging! Når det planlegges hyttebyer til glede for skogeiere og lokale kjøpmenn, derimot, eller breiere motorveger som sikrer at byfolk kan komme ti minutter raskere fram til hyttene sine, skal inngrepene gjøres «så skånsomt som mulig». Og vi må jo ha «utvikling»! - Sannheten er at den (nesten) «uberørte naturen» finnes i Dividalen, Børgefjell og noen få andre steder. Og det foreligger ingen planer om vindkraftutbygging i Dividalen. Det som er igjen av natur her på Østlandet er oppskåret og høvlet ned av anleggs- og hogstmaskiner. På kryss og tvers går det et stadig tettere nett av skogsbilveger. Fra vinduet mitt ser jeg over fjorden til Veståsen: Den åsen jeg ser - fra Jevnaker til Bjoneroa, fra strandkanten til åskammen - er kledt i mørk, monokulturell granskog; en sammenhengende granplantasje der det en gang har vært viltvoksende, artsrik skog. Plantasjen er flekkete av hogstfelt, omtrent som en revepels hardt angrepet av skabb. Bestander av insekter og edderkopper, fugler og firbeinte dyr, av sopp og planter, er kraftig redusert av flere omganger med hogst og annen aktivitet. Og stadig gjøres det nye inngrep, nye angrep – nye skogsbilveger, nye hyttefelt.

Javisst utgjør vindkraftutbygging også et inngrep. Derfor må utbygging reguleres slik at skaden blir minst mulig, og slik at det som er igjen av natur ikke blir permanent ødelagt. Men mellom «monstermastene» og under møllevingene vokser trærne som før – skaden fra anleggsvirksomheten blir ikke permanent, slik den blir når det bygges en hytteby eller en motorveg. Og vi har mer bruk for utslippsfri energi enn for nye hyttebyer og motorveger. Hvis det var politisk mulig, burde turbinene plasseres der hvor naturen allerede er permanent ødelagt, for eksempel i store hyttebyer.

Påstand nr 4: Vindturbinene dreper store mengder fugl. Det korte svaret er: Ja, det gjør de. Men ikke i slike mengder som vindkraftmotstandere skal ha det til. Det finnes en god del internasjonale studier om dette; se f eks. https://birdfact.com/articles/do-wind-turbines-kill-birds , som oppsummerer flere slike studier. Tre studier fra USA viser at der tar vindmøllene livet av inntil 450.000 fugler årlig. Men samtidig dør 1 milliard fugler i kollisjon med bygninger. For ikke å snakke om amerikanske huskatter, som tar livet av inntil 4 milliarder fugler i året.

Altså: Vindturbiner utgjør en dråpe i havet med hensyn til fugledød. Det store stuevinduet ditt utgjør en mye større fare for flusnapperen, når den stuper mot den feite spyflua den har oppdaget bak vindusglasset. Det samme gjør katten din når du tar den med på hytta og lar den utfolde seg fritt mellom markmus og fugleunger. I Norge drepes det 7 millioner fugler av huskatt hvert år, ifølge ornitologene (https://www.birdlife.no/prosjekter/nyheter/?id=2288 ).

Miljødirektoratet utarbeider retningslinjer for vindkraftverk som bl a skal redusere risikoen for fugledød ( https://www.birdlife.no/innhold/bilder/2020/06/16/7323/faggrunnlag_fugler.pdf ). Det trengs absolutt strenge, fagbaserte retningslinjer. Men hvis du krever stopp i vindkraftutbygging av hensyn til fuglelivet, bør du jo bekymre deg for trusler mot fuglelivet som er 10.000 ganger større også. Du bør faktisk bekymre deg 10.000 ganger så mye.

Påstand nr 5: Vindturbinene slipper ut store mengder mikroplast. - Javisst gjør de det! Hele 200 gram mikroplast i gjennomsnitt pr år pr vindturbin, ifølge faktasjekkere. ( https://www.faktisk.no/artikler/z5x7g/dette-vet-vi-om-mikroplast-fra-vindturbiner ) Til sammenlikning: Hvis den gjennomsnittlige vindkraftmotstander kjører en gjennomsnittlig bil, så legger hun fra seg 1.900 gram mikroplast i året pga dekkslitasje ( https://www.forskersonen.no/bil-og-trafikk-kronikk-meninger/nesten-to-kilo-mikroplast-slites-av-fra-bildekkene-vare-hvert-ar/1965243 ). Det går altså 9,5 vindmøller på denne ene bilen, regnet etter mikroplastutslipp.

Det er ca 3,9 millioner biler her i landet, med stort og smått, så i alt slipper biltrafikken ut ca 7.000 tonn mikroplast i året. Men vindkraftmotstandere er mer opptatt av 200 gram pr vindmølle!²

Fra norske fotballbaner med kunstgras slippes det ut ca 6000 ronn mikroplast årlig – mer enn 2 tonn pr bane. ( https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2022/desember/kassert-kunstgress-og-plastholdig-lost-fyllmateriale/ ) Fra en fotballbane nær deg slippes det altså ut mikroplast tilsvarende 10.000 vindmøller. Og så er det vindmøllene du vil stenge ned på grunn av mikroplasten?

Påstand nr 6: Vi trenger ikke mer kraft! - Nei? Statnett har utarbeidet et antall scenarier for forbruket av kraft fram til 2050. ( https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/lma/forbruksutvikling-i-norge-2022-2050---delrapport-til-lma-2022-2050.pdf ) De varierer fra 190 TWh (40 mer enn dagens produksjon) opp til 300 TWh (dobling i forhold til dagens produksjon). De skriver at «Elektrifisering, industrivekst og tilgangen på ny produksjon er de viktigste driverne for veksten i forbruket». Jeg kjenner ikke til at noen vindkraftmotstander også setter seg imot «Elektrifisering, industrivekst og ny produksjon». - Ellers er det riktig, som motstanderne ustanselig hevder, at Norge fortsatt er nettoeksportør av elektrisk kraft (sjøl om vi i korte perioder også har netto import). Men uten de 15 TWh som vindkraften allerede leverer, ville vi ha vært nettoimportør på permanent basis. Hvordan skulle vi da ha klart oss gjennom vinteren uten både kabler og vindkraft?

Påstand nr 7: Vindturbiner gir lysforurensning og visuell forurensing. - Du synes altså at de er stygge å se på! Er det den virkelige innvendinga?

Når jeg kjører til Vassenden om kvelden, ser jeg ut over Viggadalen, som ligger badet i lys, særlig de siste ukene før jul. Det er lysforurensning så det holder – tusen ganger så mye som fra en hel park med vindmøller. Er det stygt? Tvert imot, vil mange si – det er trivelig; det bærer bud om at her bor og lever det mennesker. I de mange åra da jeg stadig vekk reiste med fly i jobbsammenheng – til Sverige, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, USA – og ofte kom hjem med siste kveldsfly, ga det alltid en spesiell fascinasjon å se ut over de fantastiske lysmønstrene fra Oslo og omegn når flyet nærmet seg Fornebu. Jeg syntes ikke det var stygt, tvert imot. Så hvorfor er nettopp lyset fra en vindturbin spesielt forurensende?

Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor synet av noen vindmøller på åskammen utgjør «visuell forurensning» heller, i et landskap som er preget av menneskers liv og virke hvor du enn vender blikket: Bygninger, jorder, veger, kraftlinjer. Noen spor etter mennesker er riktignok stygge i mine øyne: Det er sårene som viser fortsatt ødeleggelse av det vi har igjen av natur. Slike sår settes av moderne skogsdrift, med hogstmaskiner som høvler skogen ned og legger skogbunnen naken og opprevet.³ Jeg ser et slikt sår hver gang jeg kjører til Vassenden: Et stort felt oppover Buhammeren der det ble flatehogd for noen år sia, og som ennå ikke har grodd til igjen. Sånne sår er i mine øyne mye mer «visuelt forurensende» enn ei rekke med vindmøller på åskammen ville være. Og etter målbare kriterier for «visuell forurensning» må enhver tettbebyggelse, for ikke å snakke om by, være en styggedom som langt overgår en vindmøllpark. ⁴

Så da har jeg gått gjennom sju argumenter mot vindkraft som stadig går igjen. Non av dem er det ørlitt hold i – men bare ørlitt. Og de blåses opp utafor alle proporsjoner når mikroplast fra vindmøller (200 gram pr mølle) trekkes fram, mens mikroplast fra biltrafikk og fotballbaner – 7.000 og 6.000 tonn – ikke nevnes.

Mellom vindmøllene og under møllevingene gror graset. Det som finnes igjen av natur blir ikke permanent ødelagt, slik den blir når du bygger en hytteby. Eller slik elva blir når du legger den i rør.

Men vi kan jo dempe våre egne krav til mer og billigere kraft, eller til utbygging av konkurransdyktig industri. Uten slike krav flater veksten ut. Lykke til med det korstoget.

1Ei konfliktsky regjering har vedtatt noe de kaller «enorm satsing på havvind». Den skal bygges ut med alle slags økonomiske garantier fra Staten. Det kunne ha gått fint uten subsidier hvis regjeringa hadde tillatt at en del av strømmen ble eksportert til det krafthungrige Utlandet, som er villig til å betale det strømmen faktisk koster, men slik blir det ikke: Uten salg til utlandet trengs det subsidier for å få prosjktet til å gå rundt. De subsidiene skal først og fremst komme kraftkrevende norsk industri til gode. (Vi har ikke lov til å gi bedriftene eksportsubsidier. Men å subsidiere produksjonen og dermed eksporten gjennom strømsubsidier, det er lov!)

2Det er fascinerende at folk som kjemper mot mikroplast fra vindmøller også ofte ivrer for nye motorveger og høgere fartsgrenser (ingen partier nevnt; ingen partier glømt). Når du øker farten, øker du også dekkslitasjen, og dermed mikroplastutslippene. Går du fra 60 til 80 i snitt, for eksempel, øker du utslippene dine med anslagsvis 20 %. Bare denne økningen tilsvarer altså nesten ei vindmølle aleine, dersom du er en gjennomsnittsbilist. Konsistens?

3Nei, jeg er ikke en romantiker som vil ha slutt på all skogsdrift og la skogen vokse slik den vil (sjøl om vi trnger mange flere slike skoger også). Men hogsten må kunne drives på en måte som ikke tar livet av den for hver innhøsting – mer som gamle tiders plukkhogst. Jeg skjønner at det blir dyrere. Men å drive skogen slik at alt biologisk mangfold, alt «unyttig» liv, blir utslettet, det blir atskillig dyrere i det lange løp. Forskjellen er at tapet bæres av hele samfunnet, ikke av den enkelte skogeier.

4Jeg sier ikke at tettsteder er spesielt pene heller – de finnes i alle slags utgaver! Men når du blir sliten i øynene av den stillause disharmonien som preger tettstedet Vassenden («Gran Sentrum»), bør du reise videre og la øynene og sinnet hvile i landsbyen Brandbu, som er komponert rundt den originale tanken at tettstedet ikke bare skal være en plass der folk kan bruke penger, men dessuten et sted der folk faktisk trives.

Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott gjør oss bare dummere,

 I slyngelalderen var jeg en storleser, innimellom epleslang, tjuvlån av sykkel og andre slyngelaktiviteter. Jeg tjuvleste «Den røde planet» og bøkene om Junglgutten Bomba med lommelykt under dyna, godt skjult for den lokale øvrigheta. Etterhvert byttet jeg ut barndommens slyngelaktiviteter med ungdommens: Jeg0 byttet ut «Den røde planet» med Heinleins voksenromaner, og Jungelgutten Bomba med Arne Garborg.

Noen bøker trollbandt meg slik at jeg ikke klarte å legge dem fra meg før sola sto opp over Øståsen. Bøker som kostet meg mye nattesøvn inkluderte «Lord of the Rings», «Atlas Shrugged», «Martin Eden», «Lord of the Flies», «Fred». Og alt av Fønhus – skjønt bøkene hans var vanligvis unnagjort før midnatt.

I 1965 hadde jeg sommerjobb i Eindhoven. En lørdagskveld ble jeg liggende og lese en engelsk oversettelse av «Idioten» av Fjodor Dostojevskij. Slik gikk den helga, og da mandagen kom, ble kanskje eksperimentene mine med skyggemasker til fargefjernsyn litt mindre presise enn de kunne ha vært.

Jeg slukte «Forbrytelse og straff» av samme forfatter. Og «Brødrene Karamasov» - skjønt den sistnvnte er det ikke mulig å bli ferdig med på ei eneste natt. Du trenger to. Andre bøker av Dostojevski – det var flere som kom i billigutgaver på 60-tallet, både på engelsk og (faktisk) på dansk – gjorde ikke like stort inntrykk. Interessen for klassisk fantasi og science fiction sendte meg etterhvert på sporet av enkelte andre russiske forfattere: Jevgenij Zamjatin, forfatteren av «Vi», en dystopi i klasse med «Kallocain» og «Brave New World». Mikhail Bulgakov: Har du ikke lest «Mesteren og Margarita», har du gått glipp av ett av fantasilitterens mesterverker.

Som alle andre leste jeg selvfølgelig Solzsjenitsyn, og noen få andre.

Sånne spredte glimt gjorde at jeg ante ørlitt - bare ørlitt - av bredden og rikdommen i en skriftkultur som i stor grad er utilgjengelig for våre amerikaniserte lesevaner her vest for Grensejakobs elv. Disse glimtene ville jeg ikke ha vært foruten. Men i fjor høst krevde en rasende ukrainsk forfatter, Jurij Andrukovytsj, i en lang kronikk i «Aftenposten» at denne «store og rike russiske kulturen» måtte jeg forkaste: En mørk strøm som trekker oss ned i den russiske utgaven av tilbakeskuende fascisme og får oss til å forkaste våre vestlige verdier - humanisme, opplysning, individuell frihet. Dostojevskij? En mystiker av verste slag. Bulgakov: En russisk sjåvinist, født og oppvokst i Ukraina, som hatet og foraktet ukrainsk språk. Solzsjenitsyn – russisk mystisisme og nasjonalisme, like ille som hos Putin... Og så videre.

Hvis vi dyrker russisk kultur, er budskapet, så blir vi etterhvert russifisert og nazifisert i hodene våre. Dette er i tråd med den kulturelle renselsen som pågår i Ukraina, ifølge mange reportere, hvor den (tidligere dominerende) russiskspråklige kulturen blir fjernet fra biblioteker, massemedia, gateskilt, teatere og dagligtale, og erstattet med ukrainsk. Men er det virklig nødvendig å gå så drastisk til verks? Ondskapen ligger ikke i språket. Ondskapen ligger hos maktmennene i Kreml, og måten de bruker språket på. Men deres måte er ikke den eneste måten det russiske språket kan brukes på.

Alt Andrukovytsj skrev om sjåvinismen hos de tre bautaene – Dostojevskij, Bulgakov og Solzsjenitsyn – er sant, så langt jeg kan vurdere det. Like sant som at Knut Hamsun var nazist, og uforbederlig til det siste. Men er dette alt som er å si om disse store forfatterne?

Ikke i hodet mitt. Og ikke i virkeligheten. De tre russerne og den ene norskingen har det til fells at de utvider virkeligheten; den virkeligheten som finnes inne i hodet ditt. Og den virkeligheten omfatter uendelig mye mer enn sjåvinisme, putinisme og nazisme. «Det begynte å bli ingen natt,» skriver Knut Hamsun, og dermed deler han opplevelsen av Nordlandsnaturen med deg på seks ord. «Menneske skulle her aldri budd,» begynte Tor Obrestad, og med denne fire ords visjonen av lyngheiene på Jæren skaffer han seg tilgivelse for dynger og lass med marxistisk propaganda. «Stillhet var noe hun bare hadde sett på bilder,» skriver Karin Fossum, enda hun ikke trenger språklig tilgivelse for noe som helst.

Jeg blir minnet om angrepet fra Jurij Andrukovytsj nettopp nå, idet det kommer fram at ei filmatisering av Bulgakovs mesterverk er utsatt for voldsom hets fra de verste putinistene i Moskva. ( https://www.dr.dk/nyheder/kultur/claes-bang-film-har-skabt-voldsom-kritik-i-moskva-jeg-har-aldrig-proevet-det-her-i ) Og Bulgakovs eget forhold til Sovjet-makta var visst heller ikke så uproblematisk som en kan få inntrykk av i den ukrainske versjonen. ( https://snl.no/Mikhail_Bulgakov )

Så: Nei, jeg boycotter ikke russisk kultur for å straffe Putin. Særlig ikke den kulturen som kanskje fortsatt spirer under den iskappa som mafiaen har prøvd å legge over alt levende liv. I Sovjet-perioden overlevde kulturen under isen som samizdat. En vakker dag kan tøværet bryte ut, i en vårflom som feier bort maktmennene med en kraft som ikke lar seg stoppe. Det er den dagen de frykter, bøllene som arresterer folk for slike forbrytelsr som å bære hvite ark eller legge blomster på ei ukjent grav.

Imens venter jeg spent på om den nye filmatiseringa kommer på norske kinoer. Det er ikke kulturboycotterne som redder verden: Det er slynglene som leser spennende bøker med lommelykt under dyna, og som vokser opp til å vifte med hvite ark. 

Økonomisk boycott kan være nødvendig. Kulturboycott  gjør oss bare dummere. Og jeg er sikker på at Bulgakov ville ha vært på parti med slynglene.  

Nytt utbrudd av sentralonella på Rådhuset i Gran

 Gran kommune lager ny arealplan. Et stort antall mulige boligfelt er meldt inn i prosessen, og konsulentselskapet Norconsult («Vi er Norges ledende landsdekkende arkitektmiljø. Vi hjelper deg der du er – med lokalkunnskap og bred tverrfaglig kompetanse») har fått i oppdrag å vurdere hvert enkelt forslag. Hvert forslag vurderes over 6-7 sider med beskrivelser, gjetninger og anbefalinger, rikt illustrert med grønne, gule og røde firkanter. Hele verket på 268 sider er å finne blant sakspapirene til planutvalget på kommunens hjemmeside.

Ett av mange forslag er et byggefelt i Vestre Gran, ved Vestheimvegen og rett på øversida av Fjordlinna. Norges ledende arkitektmiljø med hovedkontor i Asker oppsummerer sin vurdering slik: "Alvorlig miljøskade eller stort konfliktpotensial på forurensning da området blir bilbasert med mer enn 4 km til nærmeste tettsted. Alvorlig miljøskade eller stort konfliktpotensial på trafikksikkerhet og transport, folkehelse og sosial og teknisk infrastruktur. Betydelig konfliktpotensial på transport med krav om gang- og sykkelveg. Middels konfliktpotensial på flom og overvann."

Det framgår ikke hvem dette boligfeltet kommer i «alvorlig konflikt» med. Men konsulenten har mottatt både oppdraget og føringene sine fra administrasjonen i Gran. Da er det antakelig administrasjonen som opplever en «alvorlig konflikt» hvis et byggefelt ligger mer enn 4 km fra et tettsted – til tross for at kommunestyret har vedtatt at vi skal ha boliger i alle deler av kommunen. Det blir ikke mye igjen av «ta hele bygda i bruk» hvis administrasjonens smertegrense går 4 km fra Vassenden!

Dessuten er det ikke sant: Feltet ligger 1,8 km fra Grymyr, et «lokalt tettsted» i andre kommunale sammenhenger. Der er det skole og barnehage, idrettsplass og kro. På kroa kan en kjøpe de vanligste dagligvarene. Konsulenten skriver at «Grymyr senter er lite og mangler dagligvareforretning».

Kommunens konsulenter sverger åpenbart fortsatt til myten om at fortetting og sentralisering gir reduserte utslipp. Jeg har gjentatte ganger bedt om å få vite hvor store reduksjoner i biltrafikken som er oppnådd på den måten, og hvor store reduksjoner det har ført til. Jeg har aldri fått noe svar. Derfor har jeg hentet noen tall sjøl, fra SSB ( https://www.ssb.no/statbank/table/12577/tableViewLayout1/ ) og Miljødirektoratet (https://miljostatus.miljodirektoratet.no/tema/klima/norske-utslipp-av-klimagasser/ ), og de ser slik ut: Fra 2010 til 2022 har samlet kjørelengde i hele landet økt med 6,7 %. I samme periode har utslipp av CO2 fra biltrafikk sunket med 13,1 %. I Gran har biltrafikken vært stabil, mens utslippene har gått ned med 25 %. ( https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/klimagassutslipp-kommuner/?area=605&sector=-2 ) Det er altså åpenbart at bilkjøring målt i antall kilometer ikke går ned, mens utslippene fra biltrafikk synker. Hypotesen om at sentralisering gir redusert kjøring, som i sin tur gir reduserte utslipp, er altså tilbakevist av tall fra virkeligheten. I forskningen bruker en å forkaste hypoteser som blir avkreftet av fakta. Det bør planleggere og politikere gjøre også. Det er bedre å satse på noe som virker – overgang til mer klimavennlig biklisme – enn på noe som ikke virker, det vil si fortetting og sentralisering.

Videre nevner ikke rapporten at det er gode bussforbindelser langs Fjordlinna – til Brandbu, til Jevnaker (og videre til Hønefoss), og til Vassenden. En avstand på 1,8 kilometer til barnehagen nevnes ikke; heller ikke at når de samme 1,8 kilometerne er «trafikkfarlig veg», så kan skoleungene reise med buss. Det kan ikke være mye vanskeligere i Vestre Gran enn andre steder i kommunen,

Det er også ganske alvorlig at konsulenten og administrasjonen framstiller det som om kravet om gang- og sykkelveg fra Stadum til Grymyr er et nytt krav, utløst av dette feltet. I de 16 årene jeg satt i kommunestyret sto denne gang- og sykkelvegen høgt oppe på kommunens prioriteringsliste til fylkeskommunen ved hver rullering av trafikksikkerhetsplanen. Administrasjonen har flere ganger på eget initiativ plassert den lengre ned på prioriteringslista, og hver gang har det vært nødvendig med et vedtak i kommunestyret for å hindre slik nedprioritering. Gang- og sykkelvgen står altså ikke på lista fordi det er kommet et nytt forslag om byggefelt: Den står der fordi det bor unger og andre folk langs Fjordlinna, oppover langs Vestheimvegen og nedover til Skutelandet allerede. De bruker den samme vegen, og det har de gjort så lenge Fjordlinna har eksistert! Etter konsulentens vurdering å dømme skulle en nesten tru at det allerede er folketomt i denne delen av Vestre Gran.

I konsulentens vurdering er det også påfallende at momenter som teller positivt eller nøytralt i andre deler av rapporten, blir brukt negativt når det gjelder dette ene feltet. Eksempel: På Bjørklund, hvor det er 7 km til både skole og dagligvare, og hvor trafikksikkerheten og tilbudet på kollektivtransport i hvert fall ikke er bedre enn langs Fjordlinna, er det «positivt» at det gamle skoleområdet bygges ut med boliger! Da blir det nesten komisk når det samtidig står at boliger ved Vestheimvegen vil bli synlige fra andre steder og «forringer opplevelsen av landskapet». Riktignok bare med en gul firkant; ikke med en helrød en.

Sentralonella er betegnelsen på en fiks idé hos planleggere og politikere om at folk og bygninger må sentraliseres og fortettes for at verden skal gå «framover». Det er viktig at vi stopper dette nye utbruddet – både av hensyn til miljøet, og av hensyn til valgmuligheter og boglede hos potensielle innbyggere.

Slutt på terroren en gang for alle!

 

Fra en alternativ virkelighet:

Storbritannias statsminister Cameron erklærte i en tale i Underhuset i går at hans regjering har besluttet å gjøre slutt på terroren og tilintetgjøre IRA en gang for alle. Terrorbombene i varehuset Herrod's og angrepet på flere finansinstitusjoner i South Bank har overbevist ham: Det finnes ingen annen veg til fred i Nord-Irland enn at IRA rykkes opp med roten.

Elitestyrker fra infanteriet har derfor tatt stilling ved utfartsvegene fra grevskapene Londonderry, Armagh og Fermanogh, og ved utfarten fra den vestlige bydelen av Belfast, sentrert langs Falls Road. Dette er de områdene der IRAs terrorister skjuler seg i lokalbefolkningen.

Befolkningen i de tre grevskapene og i vestlige Belfast er beordret til å forlate områdene innen 48 timer og bevege seg mot grensa til Republikken Irland. De oppstilte styrkene vil kontrollere om terrorister skjuler seg blant de evakuerte og ta nødvendig aksjon. Etter 48 timer vil hærstyrker rykke inn og renske områdene for gjenværende terrorister. En regner med at det vil bli nødvendig å bombe byer og tettsteder for å klargjøre dem, og tvinge terroristene til å komme ut.

Befolkningen beordres til å ta tilflukt i tilgrensende grevskaper i republikken Irland, hvor det vil bli etablert teltleirer for flyktninger. De evakuerte må regne med å bli boende i republikken i ubestemt tid framover. Grevskapene og bydelen i Belfast vil bli gjennomgått tomme for tomme, og hver eneste terrorist vil bli utslettet. En kan ikke regne med at byer og tettsteder vil bli beboelig på lang tid etter denne aksjonen.

Det antas at ca 800.000 mennesker, litt under halvparten av befolkningen i Nord-Irland, vil bli berørt. «Vi må dessverre regne med en viss motstand i befolkningen, og terroristene vil bruke dem som menneskelige skjold,» sier Cameron. «Vi vil selvfølgelig gjøre alt som står i vår makt for å spare uskyldige liv, Men IRA kan unngå denne aksjonen ved å overgi seg, så de må ta ansvaret for alle liv som går tapt. Etter de siste terroraksjonene ser vi ingen annen utveg. Og et gammelt ordtak sier jo at du må knuse noen egg for å lage omelett.» I en litt mer fortrøstningsfull tone legger han til: «Mange mennesker må belage seg på å etablere et nytt liv sør for grensa. Og de fleste vil jo finne seg bedre til rette blant trosfrender i sør enn i nord, hvor de er og blir et fremmedelement.»

Cameron får sterk støtte for sin modige og kraftfulle beslutning i opinionen. En lynrask gallup etter talen viste at 72 prosent støtter aksjonen. En vanlig reaksjon er lettelse, og utsagn av typen: «Det er på tide at vi kvitter oss med disse udyrene, en gang for alle!»

Det meldes at de første bombene allerede har falt, og at skoler og sjukehus i Belfast og Londonderry er tilintetgjort. Antall omkomne er foreløpig ukjent, men det antas å være et betydelig antall.

- Dette hender i en alternativ virkelighet. I vår egen virkelighet ville et tiltak som dette være helt utenkelig, og bli møtt med avsky og fordømmelse fra hele befolkningen: Storbritannia er jo tross alt et sivilisert land, Cameron er dessuten ikke statsminister lenger. 

Vi breier oss mer enn Jorda tåler

 

For 60 år sia reiste jeg til Trondheim for å studere. Der bodde jeg på hybel og fikk plass til meg sjøl og mitt rørlige gods på ett rom med seng, bord og to (!) stoler. Dusj og dass i gangen.

Mitt rørlige gods omfattet dress og slips, et par skjorter, noen sokker og underbukser, samt en slepbar Combi platespiller og radio. Noen få, viktige bøker: «Unge mordere», «Ukens åttende dag», «De underjordiske», «Speilingen og virkeligheten», «Utenfor sirklene», «Slik talte Zarathustra». (Det gis ingen poeng for å gjette riktig forfatter av den sist nevnte boka. Gløgg som du er, klarer du nok å oppspore forfatterne av de øvrige også.) - Dessuten det nødtørftigste av plater: Cliff, Tommy Steele, Ray Charles, Lord Rockingham's XI. Tannbørste og barbermaskin, skrivesaker, kniv, skje og gaffel, et glass og en kopp, ei skål, en stor tallerken (flat) og ei brødfjøl. Hva mer kunne en ung mann trenge mens han viet sitt liv til fysikkens og verdensaltets mysterier?

Jeg underdriver litt: På gutterommet i Vestre Gran hadde jeg mange flere bøker, hauger og lass med Donald, Skipper'n, Hauk – samt alle Elvis-singlene fra 1958 og utover. Seinere skulle det vise seg at der låg ikke disse skattene trygt, dessverre. Men den tragdien hører hjemme i en annen epistel.

I dag, seksti år seinere, drukner jeg i eiendeler. Det står bokhyller i nesten alle rom i alle etasjer. Utafor bokhyllene flyter bøkene fritt - på gangen, på badet, på spisebordet, i trappestansen. Jeg har filmer og musikk på vinyl, på tape, på CD, på minnepinner (som jeg stadig roter bort). Og hva i all verden skal jeg med tredve slips, utvaskete T-skjorter, dressbukser som har krympet så mye i livet at jeg ikke får dem på meg? På kottet og andre plasser ligger det dynger med «Scientific American» som har gått ut på dato; «New Scientist», mine egne manuskripter (utgitte og uutgitte) i papirformat, gamle fanziner, magasiner, tidsskrifter... Nevnte jeg skapene med diverse serviser, kopper og kar, glass og karafler? Jeg trekker opp en skuff på må og på få, og der ligger sannelig, mellom kule solbriller, pass og våpenkort, en pappask med alle de dyreglansbildene som jeg samlet på... Herre jeremias: Om jeg prøver å rydde, aner jeg ikke hvor jeg skal begynne eller slutte.

I garasjen står familiens tre gamle biler og stabler med vinterdekk, Ubrukte materialer av ymse slag. Fire-fem par ski, ei plastkasse med smøresaker og utallige skistaver. Tre sykler - den fjerde står montert som trimsykkel i kjelleren, mellom romaskinen, vektene og de verneverdige trestolene. To grasklippere; den ene ubrukelig.

Målt i masse eier jeg nå et sted mellom hundre og tusen ganger så mye som da jeg var student. Da har jeg ikke regnet med bygningene som jeg er medeier av. Det er jo ikke så rart at jeg trenger hundre ganger så mye plass til tingene mine også!

Ut fra hva jeg hører, har andre det på samme måte. De har bare litt andre ting: Færre bøker, flere jekker, motorsager og dreiebenker.

«Eier du mer enn fem ting, så eier tingene deg,» skal en klok gammel hindu ha sagt. En klok gammel konfutsianer utvidet ordtaket til sju ting. Kloke, gamle Piet Hein satte visstnok grensa ved åtte. ( https://altformangeting.wordpress.com/ ) Jeg er en måtelig klok, gammel mann og må innrømme at jeg eier noen tusen forskjellige ting, hvis alt skal telles med.

Tingene vi lager og eier løper løpsk med oss: Vi er som ekorn og slutter aldri å sanke nøtter som vi gjømmer på lure steder. Nå viser forskningen at menneskeskapte ting er i ferd med å fylle opp hele den planeten vi lever på: Hvert år øker massen av menneskeskapte ting med 30 milliarder tonn, og i 2020 utgjorde den samlete massen av alle produktene vi har laget nesten 1,2 trillioner tonn – like mye som Jordas samlete biomasse, fra bakterier og virus opp til blåhvalen. https://www.nature.com/articles/s41586-020-3010-5.epdf?sharing_token=oKstYatwdRZCrAcTagRco9RgN0jAjWel9jnR3ZoTv0MLvUZ1C0L35yEQYHf_pwmiKx-xqIzWDg-_bH8WmUJdQoZLCBiHLXRNcMkwwfyHzDlvbTD_X95ClCD9Dm1NwHnTBkKIUxBD2Z0BK9pVkFQp8A6pDOnfvxsUdUyN6-ztR4JSB7SZTjhuQ5h-JMnVNrZI0zJNWtN8pMWhqeq7dNrJP7Frh33-jSshBuScIQVzClI%3D&tracking_referrer=www.smithsonianmag.com )

Veksten er eksponensiell; opp fra 3 % til 100 % på 120 år. Med en fortsatt tredvegangers økning pr århundre vil vi passere Jordas samlete masse i august år 2676. - Det er riktignok lenge til, men vi får problemer lenge før den tid. Som tidligere påpekt ( http://kvernvold.blogspot.com/2017/ ) kan vi komme til å bruke all den energien som Sola beriker planeten vår med allerede i år 2630. ( http://kvernvold.blogspot.com/2017/11/hvor-lang-tid-har-vi-igjen-et.html )

Vi breier oss også på bekostning av alt annet som lever på planeten. Ifølge en omfattende studie av all biomasse på Jorda ( https://www.pnas.org/doi/10.1073/pnas.1711842115 ) utgjør vi mennesker og husdyra våre nå 96 % av biomassen til alle pattedyr. Mennesker aleine veier tilsammen ca ni ganger så mye som summen av alle ville pattedyr. - Ville dyr blir stadig færre; menneskene og husdyra våre blir stadig flere.

Hvor fører alt dette oss hen? Det fører til at vi bruker opp Jordas ressurser raskere enn Jorda klarer å fornye dem, slik det uttrykkes i den årlige «Earth Overshoot Day» (Jordas overforbruksdag), ( https://en.wikipedia.org/wiki/Earth_Overshoot_Day ) Denne datoen faller tidligere på året for hvert år som går, og i 2023 falt den på 2. august. Norges overforbruksdag falt på 12. april, så vi utgjør ikke et så godt forbilde for resten av verden som vi liker å tru – tvert imot. ( https://www.greenpeace.org/norway/nyheter/forbruk/dette-er-earth-overshoot-day/ )

Forestillingen om en «Earth Overshoot Day» er blitt kritisert fordi den er for enkel til å beskrive kompleksiteten i ressursbruk og -fornyelse. Nå har ei internasjonal forskergruppe tatt for seg status på ni kritiske områder, og beregnet at vi belaster planeten mer – tildels mye mer – enn det de kaller «safe operating space», trygt driftsområde, på seks av dem. ( https://www.science.org/doi/10.1126/sciadv.adh2458 ) Klimaet er, som du sikkert veit, ganske ille ute, men verst går det med biosfærens genetiske integritet. I klartekst: Vi utrydder arter og variasjonsrikdom innen artene i en rasende fart, også arter og varianter som vi er avhengige av for å overleve.

Du og jeg, alle tingene våre og forbruket vårt, utgjør en liten del av problemet. Men når vi legger sammen alle de små problemene, blir de et stort problem: Måten vi breier oss på er ikke bærekraftig.

Dette har antakelig et intelligent system nær deg skjønt for lenge sia. Kanskje kommer et sånt system – eller de enda flinkere barnebarna til dagens systemer – til å gjøre noe med problemet. Jeg har tidligere tippet at singulariteten inntreffer ca år 2050 ( http://kvernvold.blogspot.com/2018/08/hvorfor-alt-gar-stadig-raskere.html ), men jeg kan jo ta feil. En «generasjon» på området for intelligente systemer tar vel bare noen måner, så for alt vi veit kan singulariteten treffe oss allerede nå i romjula. Verden er en utrygg plass.

Overskriften til denne epistelen er egentlig feil: Planeten klarer seg helt utmerket; i løpet av sine 4,5 milliarder år har den ristet av seg den ene katastrofen og masseutryddelsen etter den andre, og fylt opp jord, himmel og hav med nye arter. Det er verre med oss: Det er vi som ikke tåler den masseutryddelsen vi sjøl har skapt. Vasspesten i Jarenvatnet grodde så tett at den kvalte seg sjøl til slutt. Vi er i ferd med å gjøre det samme.

Ha en fortsatt fin og travel dag! Og kos deg med bøkene dine. Gjerne med noen som jeg har skrevet.

Ble du dømt for fyllekjøring, enda du var klin edru?

 

I vegtrafikklovens § 22 står det: «Ruspåvirkning av motorvognfører: Ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel.

Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,1 milligram per liter luft, regnes han i alle tilfeller for påvirket av alkohol i henhold til bestemmelsene i loven,»

Blir du tatt med mer enn 0,2 promille, får du bot, og du mister lappen i en periode. Har du mer enn 0,5, vanker det også betinget fengselsstraff, og over 1,2 blir det ubetinget fengsel.

Vel og bra: Alkohol er et stoff vi har gjort oss kjent med gjennom tusenvis av år, og i mer enn hundre år med bilkjøring. Vi veit hvordan dette stoffet virker, og vi veit at reduksjonen i kjøreferdigheter henger nøye sammen med konsentrasjonen av alkohol i blodet.

Med andre rusmidler er det vanskeligere. Hvert rusmiddel har sin egen virkemåte: Virkningen av fleinsopp kan ikke sammenliknes med virkningen av alkohol. Lovgiverne har likevel prøvd, og i 2010 ble det laget forskrift for hvilke konsentrasjoner av forskjellige stoffer som anses å tilsvare henholdsvis 0,2, 0,5 og 1,2 promille. Forskriften fulgte anbefalingene i «Rapport fra faglig rådgivningsgruppe desember 2010, Etablering av faste grenser for påvirkning av andre stoff enn alkohol - Forslag til forbudsgrenser og straffeutmålingsgrenser for påvirkning av andre stoff enn alkohol.» https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/sd/vedlegg/veg20og20vegtrafikk/hoering_forskrift_faste_grenser_anne_rus_alkohol/rapport.pdf ) Grenseverdine ble revidert i 2015, uten at den nye arbeidsgruppa fant grunn til å anbefale endringer.

I den forskriften som fortsatt gjelder skal straffeutmåling for bruk av cannabis følge konsentrasjonen av virkestoffet THC (tetrahydrocannabinol) i blodet: 0,003, 0,010 og 0,030 mikromol THC pr. liter blod settes ekvivalent med henholdsvis 0,2, 0,5 og 1,2 promille alkohol. Disse tallene var kommet fram ved at man studerte rapporter fra i alt 14 forskjellige tester hvor reduksjonen i kjøreferdighet var sammenliknet med reduksjonen ved forskjellige alkoholkonsentrasjoner. (Testene var simulert, altså ikke utført ute i trafikken. Det skal antakelig andre trafikanter være glade for.)

Problemet med disse konsentrasjonene er at de ikke alltid gir et sikkert mål for hvor påvirket en person faktisk er. Ser du på diagram 7 i den nevnte rapporten, oppdager du straks at det slett ikke er noen linjær sammenheng mellom HTC-konsentrasjon og tilsvarende alkoholkonsentrasjon. Graden av påvirkning stiger dessuten svært langsomt med økende THC-konsentrasjon, mye langsommere enn ved økende promille; ingen av de målte THC-konsentrasjonene er i nærheten av det som hevdes å tilsvare 1,2 promille.

Hvis jeg beregner forholdstallet mellom THC-konsentrasjon og tilsvarende alkoholpromille for de 11 lågeste THC-verdiene, finner jeg et tall som skal vise hvilken THC-konsentrasjon som tilsvarer 1 promille ved dette målepunktet. Gjennomsnittet for disse 11 målingene blir 0,029. I snitt skal altså en konsentrasjon på 0,029 mikromol THC tilsvare 1 promille alkohol. Variasjonen er likevel stor; fra 0,015 opp til 0,043! Altså nesten en faktor 3 fra lågeste til høgeste THC-verdi som tilsvarer 1 promille.

Men i henhold til forskriften skal 0,003 mikromol tilsvarer 0,2 promille, og 0,010 mikromol skal tilsvare 0,5 promille. Da er forholdstallene henholdsvis 0,015 og 0,020 - langt under middelverdien i målingene! Med andre ord: THC-grensene er satt en god del strengere enn målingene tilsier – faktisk relativt strengere jo høgere konsentrasjonen er.

Det stopper ikke der. Folk som røyker hasj jevnlig, veit at rusvirkningen går over etter noen timer, men at THC kan spores i blodet i flere dager - ved jevnlig bruk endog i flere måner. Det hersker uenighet om hvorvidt rusvirkningen faktisk sitter i like lenge som THC-verdiene, enten brukeren merker det eller ikke.

Oslo Universitetssykehus har utarbeidet en standardisert klinisk undersøkelse som kan brukes til å fastslå om en person er edru, og hvis ikke, i hvilken grad vedkommende er påvirket. (Se https://oslo-universitetssykehus.no/seksjon/avdeling-for-rettsmedisinske-fag/Documents/klinisk-legeundersokelse-av-personer-mistenkt-for-kjoring-i-pavirket-tilstand.-en-veiledning.pdf ) Når en trafikant bringes til legekontoret for at det skal tas blodprøve, utfører legen ofte denne testen også. Den består av 24 presise målinger og spørsmål, og legen krysser av resultatet på et skjema. Denne prøven «vil kunne tillegges stor vekt ved den rettslige vurderingen», står det på skjemaet som brukes, og legen konkluderer med «Ikke påvirket» eller «Påvirket» i større eller mindre grad. Og her er paradokset: Hvis det samtidig med denne undersøkelsen også blir tatt en blodprøve, er det alltid blodprøven som blir lagt til grunn i retten. Om den mistenkte har 24 perfekte skåringer av 24 mulige og blir erklært så edru som det går an å bli, men samtidig har en blodprøve som viser 0,013 mikromol HTC pr liter fordi han røykte en joint for tre dager sia, mister han førerkortet, må betale ei klekkelig bot og dømmes til betinget fengsel. Viser blodprøven over 0.03, går det enda verre – til tross for at den kliniske prøven «vil kunne tillegges stor vekt».

Vanligvis er det håpløst å anke en slik dom: Blodprøven er det eneste som blir tillagt vekt; punktum. Men nå skal denne praksisen prøves i Høyestrett. I avisen har vi kunnet lese om «Petter», som var klinisk edru, men som likevel ble dømt, i likhet med hundrevis av hasjrøykere før ham ( https://www.aftenposten.no/norge/i/q1r0Q0/paa-kvelden-roeykte-petter-35-hasj-dagen-etter-tok-han-bilturen-som-kostet-ham-foererkortet ). Han har nemlig en utrettelig advokat som har klart å få medhold i at folk skal dømmes ut fra det som er formålet med loven, altså å straffeforfølge kjøring i ruspåvirket tilstand. Da kan ikke loven brukes til å straffe folk som er klinisk edru, sier advokaten, og viser til forarbeidene til loven: «Man ønsker i størst mulig grad å utelukke at førere blir straffet etter veitrafikkloven på grunn av gamle restkonsentrasjoner av stoff i blodet, der disse er så lave at de ikke på noen måte har innvirkning på vedkommende sin evne til å føre kjøretøyet.»

Hvis «Petter» vinner denne saken, betyr det at hundrevis av dommer kan være avsagt på feil grunnlag. I så fall har folk mistet lappen, fått store bøter og blitt idømt betinget eller ubetinget fengsel på grunn av feil lovanvendelse. Vil det bety at et hopetall dommer blir opphevet, og at de dømte får erstatning?

Vi får se. Først må «Petter» få saken sin opp, og det kan ta tid.

Personlig meiner jeg at folk skal straffes hvis de kjører bil i fylla. Men rettsstaten er ikke tjent med å dømme folk for fyllekjøring hvis de faktisk har vært klinkende edru.