"Det skal lønne seg å jobbe!"

Og der dukket det velprøvde og gjennomtygde slagordet opp igjen, gitt – denne gangen i samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene. Dette slagordet som vi har hørt gang på gang – fra Pølse-Hansen og Kristin Skogen Lund; fra Ap og Høyre og FrP; fra enhver noksagt som gjerne vil skåre et poeng i økonomidebatten. Og hver gang har vi hørt en undertekst: «Det finns en hærskare av latsabber som heller vil NAVe enn jobbe. Dessuten lønner det seg å NAVe. Det må vi få slutt på!»

Jeg er sikker på at NHO-direktøren (årslønn: Halvannen million) opplever at det lønner seg å jobbe. Men jeg trur ikke hun kjenner en levende sjel som går på NAV fordi det lønner seg. Det gjør ikke jeg heller. Derimot kjenner jeg folk som går – eller har gått – til NAV fordi de er arbeidsledige; fordi de er sjuke og ikke er i stand til å utføre fast arbeid; fordi de har prøvd, gang på gang, å få seg en jobb uten å klare det. Folk går dit i fortvilelse, i frustrasjon, med et ørlite håp om å få hjelp til livsopphold. De aller fleste har problemer nok som det er, og kan klare seg uten den offentlige mobbinga som ligger i det stadig gjentatte slagordet. Den underforståtte anklagen, trusselen, nedvurderinga.

Jeg kunne trekke fram flere eksempler på sånne utskjelte NAVere som må tåle fattigdom og offentlig mobbing – men jeg skal nøye meg med ett: En ung mann, kronisk sjuk med en tilstand som gjør at han blir utslitt og utslått av små anstrengelser. Trass i sjukdommen, trass i vedvarende mobbing og trass i hyppig sjukefravær kom han seg gjennom videregående skole på normaltid, med tildels svært gode resultater. Etter et år på folkehøgskole ønsket han å arbeide et år for å spare opp penger til studier.

Han skrev CV, tok kopi av vitnesbyrd og begynte å søke på jobb. Han søkte jobber av alle slag: Deltid og heltid; kassejobber; vikariater. Utlyste og ikke utlyste jobber. Sånne jobber som en person med fullført skolegang fint skulle klare å utføre.

Stort sett fikk han ikke svar. Ved oppfølging fikk han vanligvis vite at jobben ikke var ledig lenger, eller at de ikke hadde bruk for noen akkurat nå. Hva gjorde han så? Han gikk til NAV. Der fikk han oppfølging så det holdt: Jobbsøkeropplæring, motivasjon, henvisninger. «Nå skal vi lære å skrive CV, dere!» - Når han tok kontakt med de arbeidsgiverne som NAV hadde henvist ham til, så hadde de ingen plasser ledige likevel. Men gjennom oppfølgingsmøter ble i hvert fall følgende avklart:

• Uten opptjente rettigheter i arbeidslivet hadde han ikke krav på arbeidsledighetstrygd.
• Han var ikke sjuk nok til at han hadde rett til arbeidsavklaringspenger.
• Han bodde hjemme (hos foreldrene – hvor skulle han ellers bo?), så derfor hadde han ikke rett til bostøtte.
• Han hadde spart noen få kroner på konto – hovedsakelig julegaver og bursdagspenger – som han ville bruke til å skjøte på studielån. Men så lenge han hadde disse kronene, hadde han heller ikke rett til støtte til livsopphold.
• Til slutt – etter lang vurdering – kunne NAV konkludere med at han var fint i stand til å skaffe seg jobb sjøl. Ha det bra og lykke til!

Med andre ord: Ikke fem øre fra NAV, og ingen jobb. Men mange møter og aktiviteter, sånn at de kunne krysse av for at de hadde «gjort» noe: Motivert og opplært, dokumentert og evaluert. Trengte han sosialhjelp, så fikk foreldrene være sosialkontor. Etter mange år med utstøting og avvisning på skolen opplevde han et år med avvisning i arbeidslivet – og i praksis også på NAV, det tidligere arbeidskontoret, som liksom skulle hjelpe ham til en jobb. Han ble ikke friskere av disse opplevelsene.

I løpet av ett år, og etter mer enn hundre jobbsøknader, fikk han et par kortvarige strøjobber. I disse periodene blomstret han opp. Men det gikk fort over når den trøsteslause hverdagen meldte seg igjen. Med ny utmattelse, nye runder med jobbsøknader.

Denne unge mannen har nå begynt å studere. Psykisk er han sterkere enn noen kunne vente; han nekter å la seg knekke – men han fnyser når han hører sånne honnørord som «solidaritet». Og han har ikke spart opp mange kronene til å skjøte på studiene med. Blir han så sjuk at han ikke klarer å fullføre studiene, så sitter han med stor gjeld, uten særlig håp om jobb.

Hadde han ikke kommet inn på et studium som han finner interessant, så hadde han vært ute på nye jobbsøkerrunder – med en CV der mange fraværsdager på skolen ikke nettopp pynter opp, og der langvarig ledighet gjør enhver mulig arbeidsgiver enda mer skeptisk.

Til slutt, når alle sparepenger er brukt opp, ender de fleste sånne tilfeller «på sosialen», med noen få tusen kroner å leve for i måneden. Slik skyver vi unge mennesker ut av arbeidslivet; ut av samfunnet. Og samtidig proklamerer samfunnstoppene, høgt og tydelig og med løftet pekefinger, at «det skal lønne seg å jobbe».

Hvorfor sier de ikke heller: «Det skal lønne seg å være vellykket!» Eller: «Det skal lønne seg å være frisk!» Eller, med Arbeiderpartiets velkjente slagord: «Nesten alle skal med!»

Det ville i hvert fall være ærlig.