Konsepter, visjoner og varm luft

Henning Andersen er «konseptutvikler» hos SAHR. (Southern Arizona Harley Riders? Société Astronomique du Haut Rhin?) Han meiner at det er en veldig god idé å bruke 21 milliarder (eller 36, eller 50, eller...) på et idrettsarrangement i Oslo, fordi: Arrangementet er både et punkt i tiden, og et metafysisk konsept, som gir oss noe å strekke oss etter. Du verden: Et «metafysisk konsept»! Hvis denne munnfullen faktisk betyr noe, må det være noe i retning av «et begrep hinsides den fysiske verden». - Det skal gi oss noe å strekke oss etter, slik at regjeringa kan stake ut en tydelig kurs som kan inspirere alle samfunnslag til å løfte nasjonen. Jeg kan allerede merke at jeg begynner å strekke meg, bare ved tanken på de 21 milliardene (eller 36, eller 50, eller...), mens jeg gjør meg klar til å «løfte nasjonen» i en rus av euforisk forventning!

Derfor må regjeringa starte «visjonsarbeidet» umiddelbart, meiner forfatteren. Kanskje med hjelp av en «konseptutvikler»? Da kan et OL til 21 milliarder (eller 36, eller 50, eller...) bli en solid plattform for utdanning, miljø, folkehelse, innovasjon og næringsutvikling.

Det framgår ikke helt konkret hvordan vår felles glede over det framtidige arrangementet vil føre til økt læringsutbytte i skolen og bedre PISA-resultater. Det er heller ikke helt klart hvordan vår felles forventning vil redusere forurensningene og bevare artsmangfoldet. Jeg skjønner ikke riktig hvordan tanken på et framtidig arrangement vil redusere antall dødsofre i trafikken, eller virke forebyggende mot hjerteinfarkt og kreft. Det er svært uklart for meg hvordan tanken på OL vil sørge for at vi utvikler ny teknologi som skaper nye arbeidsplasser. Men når jeg ikke skjønner noe av dette, kommer det nok av at jeg ikke klarer å få disse storslåtte konseptene inn i det vesle hodet mitt. Alt vil nok bli mye klarere hvis «konseptutviklere» får anledning til å utdype sine tanker gjennom seminarer og workshops hos kulturministeren, som i sin tur kan informere de mumlende masser – deriblant meg – om de enorme mulighetene som forventningene til OL vil skape.

Og når de først er i gang med å pumpe opp prateboblene, kan de kanskje få plass til flere store og vakre tanker også. Kanskje vil forventningen til OL bidra til å bevare regnskogen, stanse den globale oppvarminga og skape evig fred mellom nasjonene? Gitt sånne perspektiver blir det jo temmelig smålig å protestere mot et reklameshow til bare 21 milliarder. Eller 36. Eller 50. Eller...

Det ryktes at velsituerte kretser allerede presser findressene og klargjør sugerørene, i forventning om OL-milliarder som snart skal drysse som puddersnø ut over åsen og dalstroka innafor. Kan dét være grunnen til at Aftenpostens kulturredaksjon stiller nesten to sider til rådighet for denne enorme varmluftballongen? Uansett: Vi små mennesker som skal betale for disse storslåtte konseptene og visjonene, vi lever ikke hinsides den fysiske verden. Vi lever på et sted som mange av oss kaller «virkeligheten». Mange av oss setter stor pris på idrett og fest, men ikke til en hvilken som helst kostnad. Og vi klarer fint å skjelne mellom plattformer og ballonger. De sistnevnte har det med å sprekke med store smell.