Kommunesammenslåing og byråkrati

Du har sikkert hørt at hvis flere kommuner slås sammen, kan de spare noen sjefer og bli mer effektive. Den nye kommunen får bedre råd, og innbyggerne får bedre tjenester. Ikke sant?

Tenk om igjen! Følg meg gjennom et eksempel:

Tenk deg 8 like store kommuner. Hver kommune har en eiendomsavdeling på 9 personer, hvorav 1 leder. Hver av de 8 utførende tjener 400.000¹. Lederen tjener 500.000. Da har hver vedlikeholdsavdeling lønnskostnader på 3,7 millioner. (8 ganger 400.000, pluss en ganger 500.000.) 8 kommuner har altså lønnskostnader til eiendomsavdelingene sine på tilsammen 29,6 millioner. (8 ganger 3,7 millioner.)

Så skal kommunene bli «robuste»² og ta ut «synergier»! De blir slått sammen, og 8 eiendomsavdelinger blir 1 stor avdeling. Får vi færre ledere? Nei: Hver tidligere eiendomssjef blir områdesjef i sitt geografiske område. De sammenslåtte eiendomsavdelingene får en felles leder. Han (det er som regel en «han»!) er annenlinjeleder, så han tjener 700.000. - De sammenslåtte eiendomsavdelingene har nå lønnskostnader på tilsammen 30.3 millioner. (64 ganger 400.000, pluss 8 ganger 500.000, pluss en ganger 700.000.) Og de utfører akkurat den samme jobben som før ble gjort for 29,6 millioner.

Nei – ikke helt: Den nye organisasjonen må samordnes, ha samme måte å utføre oppgavene på. Det blir nødvendig med faste ledermøter, der de 8 områdesjefene og den nye eiendomssjefen drøfter felles utfordringer. Det tar en halv dag pr. uke for hver leder. Hver områdesjef har da igjen bare 4 1/2 dager pr. uke til å følge opp sine ansatte, fordele oppgaver og snakke med oppdragsgiverne, mot tidligere 5 dager. Vi har mistet i alt 4 arbeidsdager (8 ganger 1/2) i uka til å utføre fag- og personalledelse! Da må vi gjøre en organisasjonsendring. Vi kan enten ansette en koordinator som avlaster de 8 områdesjefene for rutineoppgaver så de får tilbake 1/2 arbeidsdag hver, eller vi kan dele eiendomsavdelingen i 9 områder i stedet for 8, og ansette en ny områdesjef. I begge tilfeller innfører vi et ekstra årsverk. Totale lønnskostnader er nå 30,8 millioner, mot 29,6 millioner før den store reformen.

Nå får vi gjort den samme jobben som før. Riktignok må alle viktige beslutninger og beskjeder gjennom to ledd, opp og ned, før det skjer noe, så slike ting tar dobbelt så lang tid som før. Vi har fått byråkratisering i stedet for effektivisering, og nettokostnaden er 1,2 millioner kroner.

Tuller jeg? Tilbring noen år i en større organisasjon – offentlig eller privat – før du påstår det. Det ligger i alle organisasjoners natur at de prøver å ekspandere: Hver sjef, stor eller liten, ønsker seg større territorium og flere medabeidere, og vil alltid ha gode grunner til det. «I et byråkrati vil arbeidsmengden alltid ekspandere til den fyller alle tilgjengelige ressurser», sier Parkinsons lov, og den står seg like godt i dag som i 1957³. Kommuner skiller seg på ingen måte fra andre organiasjoner når det gjelder denne ekspansjonstrangen. I private bedrifter holdes byråkratiseringa til en viss grad i tøyler av risikoen for å gå konkurs. I en offentlig etat er denne risikoen bare teoretisk, så her skjer knoppskytinga mye raskere.

I 2007 ble de 271 kommunene i Danmark slått sammen til 98. De skulle bli mer effektive og billigere i drift, og det skulle bli mindre byråkrati. - Året etter var antall byråkrater økt med 1650, og tilhørende kostnader (justert for lønnsvekst) hadde økt med 920 millioner. En undersøkelse noen år seinere viste at politikere og byråkrater var godt fornøyd med kommunereformen, mens brukerne av de enkelte tjenestene var tildels svært misfornøyd.

Som gruppeleder i Gran Bygdeliste deltok jeg i styringsgruppa til prosjektet «Ny kommune», som utredet mulig sammenslåing av Gran og Lunner kommuner. Der prøvde jeg å fremme sånne resonnementer som disse. Men arbeidsgruppene som utredet forskjellige sider ved sammenslåing var dominert av politikere, byråkrater og saksbehandlere som helt fra starten gikk inn for sammenslåing, og utredet deretter. Motforestilingene ble ikke tatt særlig alvorlig, så konklusjonen var gitt på forhånd: Prosjektet anbefalte kommunesammenslåing så fort som praktisk mulig, og begge kommunestyrene anbefalte velgerne å stemme JA i høstens folkeavstemming.⁴

Folk som satser på en lederkarriere ønsker selvfølgelig å komme inn i en større organisasjon, der lederjobbene er flere og mulighetene større. Deres entusiasme er lett å forstå. Men den jevne velger, som må bære kostnaden i form av mer byråkrati og mindre tjenester, er nok litt mer innstilt på å høre på motforestillinger.

Det finnes sikkert kommuner som er for små til at de klarer å levere fullverdige tjenester. Gran og Lunner, med henholdsvis 14.000 og 7.000 innbyggere, er ikke to av disse kommunene. Og blir de først slått sammen, så får vi ingen angrefrist, slik vi har om vi sier NEI denne gangen.

Så det kommer i hvert fall jeg til å gjøre.

1Dette er et eksempel! Derfor tar jeg ikke med sosiale kostnader, kontorutgifter osv. Hvis du vil ha helt realistiske tall, kan du gange alle lønnsutgiftene med 1,5. Det endrer ingenting på konklusjonen.

2«Robust» er det motsatte av «grasil», som betyr smekker; slank. Vil Sanner virkelig ha mindre slanke kommuner?

3C. N. Parkinson: «Parkinson's Law, or The Persuit of Progress», 1957.

4Det arrangeres rådgivende folkeavstemming i begge kommuner. Politikerne ber altså velgerne om et råd. Samtidig fortelle de velgerne hva det rådet bør gå ut på! Jeg er ikke brått sikker på at det er særlig lurt hvis du faktisk ønsker et «Ja».